Blogg

I den siste tiden har jeg hatt en mer eller mindre vedvarende nedtur, der den ene uløkka etter den andre har kommet brasende inn i livet mitt og gjort ting vanskeligere enn nødvendig. Diabetesen har ingen god utvikling, og i motsetning til tidligere hvor jeg slet med mange følinger hver eneste dag, så er blodsukkeret nå generelt altfor høyt. Neuropatien har også utviklet seg i negativ retning, slik at sprekker og småsår har begynt å få større inntog på legger og føtter. Dette i tillegg til at smertene i bena til tider driver meg til vanvidd. Som om det ikke har vært nok med disse utfordringene, så har det ballet på seg med andre også.

Vi visste at de hadde forlovet seg, og vi visste at de skulle gifte seg. Vi visste bare ikke når de skulle gifte seg, eller hvor de skulle gifte seg. Vi gjorde mange og iherdige forsøk på å fritte litt informasjon ut av dem, og enkelte av oss gikk også så langt som å sørge for mange, lange og svært så fuktige kvelder i håp om at noe informasjon skulle glippe ut. Det skjedde ikke. Og hva gjør man så da, når man plutselig får en melding om at "Nå er vi lykkelig gift og på vei til Danmark via Sverige"? Her har man blitt snytt for utdrikkingslag, for vielse og for bryllupsfest. Man har blitt snytt for vise vår uforbeholdne støtte og ikke minst glede over at våre gode venner inngår et ekteskap og lover hverandre evig kjærlighet og troskap. Hvordan håndterer man sånt?

For en liten tid tilbake etterlyste jeg kreative sjeler.  Vi trenger sårt flere kreative sjeler her i Skien, Grenland, Telemark... ja, i og for seg i Norge generelt, og nettopp derfor kom denne etterlysningen. For få dager siden dukket de plutselig opp igjen, og det på flere steder på en og samme dag. Problemet er bare at de ikke meldte fra til meg, og nok en gang gikk jeg glipp av hele greia.

At det finnes mange kreative sjeler rundt om i verden, er det vel egentlig ingen tvil om. Jeg går til og med ut i fra at det finnes noen av dem her i Telemark også. Likevel må jeg konstatere at de litt i overkant kreative sjelene ikke bor her hvor jeg bor. Jeg tror ikke de bor her i Norge i det hele tatt, når jeg tenker meg om, i alle fall ikke av den sorten kreative sjeler som jeg skulle ønske var her for å berike oss med noen overraskelser i hverdagen. En sånn type overraskelser som du rett og slett aldri vil glemme.