Blogg

I den siste tiden har jeg hatt en mer eller mindre vedvarende nedtur, der den ene uløkka etter den andre har kommet brasende inn i livet mitt og gjort ting vanskeligere enn nødvendig. Diabetesen har ingen god utvikling, og i motsetning til tidligere hvor jeg slet med mange følinger hver eneste dag, så er blodsukkeret nå generelt altfor høyt. Neuropatien har også utviklet seg i negativ retning, slik at sprekker og småsår har begynt å få større inntog på legger og føtter. Dette i tillegg til at smertene i bena til tider driver meg til vanvidd. Som om det ikke har vært nok med disse utfordringene, så har det ballet på seg med andre også.

I skrivende stund er det ikke mindre enn 45 minutter til jordtimen er over oss, eller rettere sagt Earth hour. Earth hour er en aksjon som startet opp i Australia for to år siden, da godt over 2 millioner australiere slukket lyset i én time for å vise sin bekymring for den globale oppvarmingen.

Det er noe forunderlig med hvordan det norske samfunnet fungerer noen ganger, og senest i dag fikk jeg et aldri så lite eksempel på hvordan molbo-Norge er på sitt beste. Vi kjenner jo alle til hvordan politikere har satt i gang lover å regler for at vi borgere av denne stolte nasjonen på enklere vis skal kunne klare å ta bedre vare på oss selv.

I en tid hvor hijab, rasediskriminering og ytringsfrihet raser for fullt i norske medier, og sannsynligvis også blant folk flest i vårt deilige og stolte land, så har vi i dag altså fått kastet en ildrød klut rett i ansiktet.  Og før vi har rukket å trekke denne kluten med rennende galle bort fra fleisen, kjenner vi knytteneveslagene som kommer langt under beltestedet.

Etter ukes- og månedsvis med store overskrifter om helseminister Håkon Hansens telefoniske omgang med Snåsamannen, og dertil tilhørende helbredelse av helseministerens kolikkbefengte sønn, har nyhetsbildet endelig endret seg betraktelig. Og det skal vi være glade for.