Blogg

I den siste tiden har jeg hatt en mer eller mindre vedvarende nedtur, der den ene uløkka etter den andre har kommet brasende inn i livet mitt og gjort ting vanskeligere enn nødvendig. Diabetesen har ingen god utvikling, og i motsetning til tidligere hvor jeg slet med mange følinger hver eneste dag, så er blodsukkeret nå generelt altfor høyt. Neuropatien har også utviklet seg i negativ retning, slik at sprekker og småsår har begynt å få større inntog på legger og føtter. Dette i tillegg til at smertene i bena til tider driver meg til vanvidd. Som om det ikke har vært nok med disse utfordringene, så har det ballet på seg med andre også.

"Det er mye rart man skal gjennom her i livet", og "Vi har alle noe" er uttrykk som vi alle får høre både støtt og stadig. I det siste har jeg en følelse av at jeg har hørt det litt f o r mye. Jeg vet det er ment i beste mening, og det er sikkert ment som en slags trøst også, men jeg trenger faktisk ikke ha denne formen for trøst i det hele tatt. Jeg trenger ikke trøst overhode. Ting er som det er, og det eneste man kan er å gjøre det beste ut av situasjonen man står i enten det er sånn eller sånn... og det er nettopp det jeg forsøker på... hver eneste dag.

... men jeg sier ikke på hva eller hvor, i alle fall ikke nå med en gang. Du må nok finne deg i å lese mer enn en setning eller to før du finner ut av hva som skjedde og hvordan det skjedde. Men det er altså et faktum at jeg klemte Mira, og det med en storøyd Fred Endresen som vitne. Så kan vel noen lure på hvem Fred Endresen er, og til det er svaret enkelt; Melodi Grand Prix sirkuset har vært i byen, og Endresen var en av artistene som deltok i semifinalen i Skien, og dermed også flere av de mange arrangementene under MGPs festivaluke.

Akkurat da man trodde man hadde nok å stri med som det er i det daglige, så dukket det selvsagt opp noe til. Er det ikke typisk! Den gode gamle klisjeen om at en ulykke kommer sjeldent alene, har virkelig fått troll i ord for min del, og elendigheten ser ut til ingen ende ta.

Vi visste at de hadde forlovet seg, og vi visste at de skulle gifte seg. Vi visste bare ikke når de skulle gifte seg, eller hvor de skulle gifte seg. Vi gjorde mange og iherdige forsøk på å fritte litt informasjon ut av dem, og enkelte av oss gikk også så langt som å sørge for mange, lange og svært så fuktige kvelder i håp om at noe informasjon skulle glippe ut. Det skjedde ikke. Og hva gjør man så da, når man plutselig får en melding om at "Nå er vi lykkelig gift og på vei til Danmark via Sverige"? Her har man blitt snytt for utdrikkingslag, for vielse og for bryllupsfest. Man har blitt snytt for vise vår uforbeholdne støtte og ikke minst glede over at våre gode venner inngår et ekteskap og lover hverandre evig kjærlighet og troskap. Hvordan håndterer man sånt?